Å være en glad gubbe i stedet for en sur én, er naturligvis ingen garanti for at man lever lenger. Men det kan absolutt mistenkes at optimister har et morsommere liv enn det pessimister har. Og i alle fall, så har glade gubber flere glade dager enn om man går med konstant «nedover-munn». I tillegg har glade gubber en tendens til å skape god stemning, noe som naturligvis er positivt, ikke sant?
Den tidligere ambassadøren og nå barnebokforfatter, svenske Dag Sebastian Ahlander, har skrevet to bøker med tema glade gubber (han er selv en slik – 76 år ung). Den ene boken er en «håndbok», den andre en «tenkebok». Håndboken inneholder 109 gode råd for å nå livets høydepunkt, som Ahlander skriver. På de drøyt (små) 200 sidene finnes det mange tankevekkende betraktninger og smilende formuleringer. Som en god venn «lovte» meg før jeg gikk i gang med å lese og bla i håndboken: «Den byr på noen haha-opplevelser.» Det gjør den så visst.
Forfatteren forteller forresten at han som 50-åring skiftet ut grått slips med rød sløyfe. Han observerte at folk plutselig begynte å smile til ham. Han smilte tilbake. Smil har nemlig en tendens til å spre seg, som forfatteren skriver.
Smilende møter frigjør også mange doser med endorfiner, vil jeg tro, og som gir god stemning som igjen bidrar til triveligere dager…
Her er syv eksempler fra Ahlanders bok. Det kan være glad lesning ikke bare for oss gubber
«Lykken er ikke å lykkes i alle ting, men å få et godt liv»
«Ikke klag over hvor fort tiden går. Tenk i stedet på hvor langt livet er»
«Alderdommens frukt er rike minner av det gode som man tidligere har opplevd»
«Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv»
«Å bruke hjernen er viktig. “Use it or lose it”, som amerikanerne sier»
«Ikke noe gleder voksne barn så mye som foreldre som kommer med nye synspunkter på gamle problemstillinger»
«Å være sammen med små barn er stimulerende. Det gir oss eldre en siste sjanse til å tre inn i magien som er det lille barnets fantasi – før vi selv går i barndommen»
Korona har satt reiselyst og reiseplaner på effektiv «vent». Reise-restriksjonene har for oss i likhet med tusenvis av andre ført til både utsatte reiseperioder og avbestillinger. Sol og mild vinter ble byttet bort med snøslaps, småhustrig trondhjæmsk vinterføre; intet frivillig bytte, men nødvendig.
Takk og pris har vi kunnet søke en slags erstatning og trøst i å bla i minnebøker og album – ikke minst for å døyve lengselen etter Italia, etter å treffe igjen folk vi er blitt kjent med etter mangt et opphold de siste drøyt 20 årene.
Vi vet at vi har fælt lite å klage over og at det er veldig mange som koronaen har rammet betydelig hardere – også i vårt beste ferieland, som føles som vårt andre hjemland. Likevel krysser vi fingre og håper inderlig at vi snart ser enden på venteperioden, at vi kan bestille reiser som lar seg gjennomføre og at vi kan besøke kjente vingårder og vinsmake, klemme gode italienere, og nyte velsmakende taffel – ikke minst lange, dovne lunsj-måltid.
Her er noen av bildene, de fleste fra Toscana, vi enn så lenge kan «trøste» oss med. Kanskje kan de også skape reiselyst og feriesitringer i kroppen hos flere enn oss…
Fra høyt oppe i Torre del Mangia kan vi se ned på Sienas Piazza del Campo, plassen for de berømte hesteveddeløpene – Il Palio – som arrangeres to ganger i året.Og under et bilde motsatt vei – fra plassen og mot tårnet, 102 meter høyt og med smått krevende drøyt 500 trappetrinn for å komme til topps…Via dell’Amore i Pienza pleier å tiltrekke seg både amorøse og annet folk, men denne dagen skulle man nesten tro at korona er kommet til den vesle pecorino-ost og renessanse-byen. Men bildet er altså tatt i god tid før pandemien startet sine herjinger. Også på kafeen i Trastevere i Roma (bildet under) var det godt med plass da vi vandret forbi…En klassiker – FIAT 500 – som har beholdt sin sjarm og som ganske ofte fortsatt er å se…Italiensk kulturlandskamp – vinåker i utkanten av sentrum i Montalcino. Under noen eksempel på hva det kan føre til…Piazza del Popolo i Montalcino. Ned til venstre ligger den historiske vinkaféen, Caffe Fiaschetteria. Der har den ligget siden 1888, og den har fast plass i så godt som alle håndbøker som omtaler Montalcino. At det henger sykkel-trøyer over plassen, skyldes at denne dagen skulle det internasjonalt kjente sykkelrittet Eroica passere den lille middelalderbyen…(Giro d’Italia har også vært på besøk i Montalcino)Solen er i ferd med å takke montalcineserne for i dag, mens duen overvåker solnedangen…Bok og kaffe og ha all den tid man bare kan ønske seg – det er for oss foretrukne italienske nytelser.Til samme klasse hører lange, dovne, velsmakende lunsj-måltider…Vi har beveget oss litt sørover i La Bella Italia, til Terracina, hvor stranden er en nytelse både når den siste rest av dagslys lager maleriske bilder og tidligere på dagen (under) når barfotgang i små, dovne bølger gir næring til «husker du»…Tilbake til Montalcino og «hjem» til vårt faste tilhold; det lille hotellet med den fristende vinbutikken i første-etasje, Il Barlanzone. Og er vi heldige – som vi har vært noen ganger – så kan vi også få med oss en fest (under) i én av byens fire bydeler, som her i Quartiere Travaglio
Så var denne mimrestunden over – med kaffe og vann på vår kafé-favoritt i Montalcino, Caffè La Fortezza. Som navnet antyder ligger den bare noen meter fra byens berømte middelalder-fort. Arrivederci, Italia!
Å være sterk er ikke å løpe raskest å hoppe lengst eller å løfte tyngst
Å være sterk er ikke alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å vite best
Å være sterk er å se lyset når det er som mørkest å slåss for noe en tror på – selv om man ikke har flere krefter igjen å se sannheten i øynene – selv om den er hard
Corona har fått langt, langt verre konsekvenser enn satt en stopper for våre muligheter til i nær fremtid få påfyll av nye toskanske opplevelser.
Men savnet av snarlig mulighet til å gjenoppleve Montalcino, Pienza, Siena, Bagno Vignoni og mange andre små og enda mindre steder i hjertet av klassiske Toscana, det kan heldigvis mildnes ved å bla i fotoalbumene.
Bilder fra velsmakende måltid, på små og koselige steder – som ikke har stjerne hos Michelin, men hos oss.
Kaffestund hos Laura og Rosanno og på Caffé la Fortezza og naturligvis et glass brunello på legendariske Fiaschetteria.
La roen senke seg i klosteromgivelser i Monte Oliveto Maggiore, og kanskje også utvide besøket med en lunsj.
Hilse på våre kjære venninne Julitta hjemme hos henne i utkanten av Montalcino.
Prate vin med noe «attåt» med vår gode Montalcino-vert, Simone.
Tilfeldige møter med utendørs-musikanter, besøke glass-museet på Castello Banfi – og spise femretters lunsj akkompagnert av herlige Banfi-viner på slottets supre restaurant.
Klatre til topps i tårnet på Piazza del Campo i Siena, plassen for de berømte hesteløp-konkurransene, Il Palio, og mye, mye mer.
Jeg har plukket frem noen flere bilder i påvente av nye besøk – «ci vediamo, Toscana»
Egentlig er det for meg ingen lenke mellom Sverige TV4s Nyhetsmorgon og kongedømmet Bhutan. Egentlig ikke. Men likevel noe.
I det utmerkede morgen-tv-programmet (anbefales!) var i dag én av gjestene en kjent artist, ukjent for meg, som i likhet med mange andre i mange forskjellige yrker er profesjonelt rammet av korona-virus. Men denne kreative kvinnen lot seg ikke passivisere. Hun «bød på seg selv», som det heter; hun startet med å bake kaker, små og store, hun søkte nye arbeidsmuligheter – «hva som helst», som hun sa.
Men hvor er lenken, til min idé? Tja, ikke veldig synlig. TV-innslaget aktiverte likevel en idé som har ligget og summet i bakhodet mitt ganske lenge og som i formiddag rykket frem i «køen» over mulige «prosjekt»: Det er påske, det er reise-restriksjoner, det er sterke anbefalinger – nærmest forbud – mot sosiale møter. Det er heldigvis ikke forbudt å «småpusle» med greier – for mitt vedkommende, med bokstaver og bilder. Så derfor denne lille epistel.
Sammen med Arya (guide) på vei opp til klosteret Tiger-redet på 3100 meters høyde.
De ti siste årene av mine nesten 40 i Adresseavisen var jeg ut på reiser med blokk og kamera, til kortreiste destinasjoner og til steder langt, langt fra Trondheim. Som til Bhutan, det lille kongedømmet som har vært åpent for utenlandske gjester bare de siste 40-50 årene.
Denne reportasjereisen i 2010 gikk til et land så veldig ulikt alt av det jeg har opplevd – både før og etter. Et land hvor man (i alle fall i teorien) har nasjonalprodukt man vil måle i lykke i stedet for i «pæng».
Visst er det ikke bare velstand – etter våre mål – i buddhistiske Bhutan. Men opplevelsene som Arya (guide i mesteparten av det seks dagers oppholdet) åpnet opp for meg, det er opplevelser som er blitt risset hardt inn i reiseminnet.
Alt fra besøket i det ikoniske klosteret Taktsang («Tiger-redet») på nesten 3100 meters høyde, til bilturer på ikke veldig velpreparerte veier, til parken med bueskytter-konkurranser og aller mest – til møter med mennesker, unge som gamle, munker som «sivile», myndighetspersoner som statsminister Thinley (med mastergrad i offentlig administrasjon fra et amerikansk universitet), besøk på markeder – og ikke minst alle samtalene med Arya.
Norge blir i enkelte sammenhenger omtalt som et annerledes-land. Bhutan er også det. Det var den forrige kongen som formulerte en ambisjon om at brutto nasjonal lykke er viktigere enn brutto nasjonalprodukt. Dette «lykke-målet» er kanskje også noe av grunnen til at Bhutan i løpet av ca. 50 år gikk fra å være landet med lavest nasjonalprodukt (BNP) i hele verden til å bli ett av de «rikeste» i Sørøst-Asia.
På midten av 1970-tallet da myndighetene åpnet grensene for internasjonal turisme, skjedde det på meget forsiktig vis – bare snaut 300 fikk lov til å komme.
For et drøyt ti år siden var tallet utenlandske turister steget til over 20 000, men fortsatt med kontroll slik at det lille landet ikke blir oversvømt av turister.
Under er det flere bhutanske ansikt, slik jeg så dem, med vennlighet som fellesnevner.
Jeg er takknemlig for å ha fått muligheten!
SKUFFELSENE FØRST (så er det unnagjort): * Klarte ikke å nå semifinalen
* Ustabilt forsvars/målvaktsspill som også førte til:
* færre kontringsmål enn det vi er vant med – og som vi behøver
NEGATIV OVERRASKELSE: Magnus Jøndals uttelling – 56% – venstrekanten har skjemt oss bort med å score på nesten alle sine sjanser OVERRASKET positivt:
* Magnus Gulleruds effektive angrepsinnhopp – 11 scoringer på 12 skudd
* Torbjørn Bergeruds ”come back”; etter ujevne prestasjoner, nesten 50% mot Sverige
GLAD-FAKTA: * Før finalehelgen står vi med to mann på toppscorer-pallen; Kristian Bjørnsen med 37 mål (sølvplass) og Sander Sagosen med 32 (3.plass)
* Sander overlegent beste assist-leverandør med 38. Nikola Karabatic nærmest med 26
* Sander topper også scoring + assist med 70 poeng 28 foran nestemann. mye dårlig vurdering skal gjøres om ikke Sander blir satt opp på All Star-laget
* Vi er mestscorende lag; 191 er to flere enn franskmennene, til tross for at vi har færre kontringsmål enn det vi hadde håpet på
* Systemene våre holder i massevis (Det gjelder «bare» å vinne flere rene dueller med motstander-målvaktene)
* Vi har et ungt lag, et lag for fremtiden – for VM neste år, for EM (delvis på hjemmebane) i 2020, for OL samme år…
HMMMM…:
* Vi har 74 % uttelling på 7-meterne – litt i minste laget; 10 av de 16 lagene har bedre uttelling enn oss…
* Kent Robin Tønnesen pådro seg 8 av våre 22 utvisninger…
* 298 baklengsmål er mest av alle – likt med Spania og 45 flere enn Kroatia som slapp inn færrest (på 6 kamper)…
* Hadde vi slått Sverige med 4, hadde svenskene vært ute – hadde vi vunnet med 5, hadde vi spilt vår tredje mesterskaps-semifinale på rad… KONKLUSJON
Internasjonal herrehåndball er en marginal affære med 8-10 lag i tetsjiktet. Håndballgutta er ett av dem –
Det er tre åpenbare elementer i forklaringen på at Håndballgutta er et så dyktig, og fryktet, kontringslag.
Men det handler selvsagt om noe langt mer enn å klokke inn på raskeste tid på 30 eller 35-meteren. Likefullt er det litt rart at ikke flere har knekt koden på samme måte som Håndballgutta. Fordelen ved å være et effektivt kontringslag er åpenbar:
Kommer vi alene med målvakt i mange situasjoner, gir det som regel også mange såkalt «lette» scoringer.
Sander Sagosen forklarte det slik da jeg intervjuet ham for en ukes tid siden og spurte om ingrediensene i superkontra-formelen:
«Det handler først og fremst om å ha et godt forsvar og målvakter som redder mange baller.
Så gjelder det å ha spillere som starter hurtig og som løper fort.
Videre må man ha spillere som gjør kloke og hurtig valg.
Og så skal det løpes mye, som vi kan fordi vi er veldig godt trent.»
Alle de gode lagene har slike kvaliteter i mannskapet, men det er kanskje ingen som har alle ferdighetene og som er så bevisst på å utnytte dem. Her er nøkkelspillere i vårt utmerkede og lovpriste kontraspill:
Keeper Torbjørn Bergerud har i løpet av et par års tid sikret seg en plass blant de beste målvaktene på den internasjonale håndballscenen. På sine gode dager, og de blir det stadig flere av, er han verdensklasse. Ferdig snakket! I tillegg til å være en dyktig ballstopper, er han også kjapp med å få ballen ut til medspillere, som gjør ham til en god første-angriper.
Lagkaptein og evigunge Bjarte Myrholer hyppigere i avslutningsposisjon på kontringer enn noen annen strekspiller (i alle fall som jeg har registrert). Det er ekstra imponerende når vi tenker på den krevende forsvarsrollen han har.
Hurtigtogene på kantene, Magnus Jøndahl og Kristian Bjørnsen, er både kjappe i beina og i hodet. Dessuten vanligvis uhyre treffsikre i sin avslutninger. Hittil i EM har de ikke helt innfridd de skyhøye forventningene vi har til dem – og som de, mye viktigere, har til seg selv.
Espen Lie Hansen er en ustoppelig og kontringshissig kanonskytter som få har maken til. Når han gjerne selv snapper ballen og transporterer den mot motstandermålet, da er farten imponerende og gjennombruddskraften kolossal – om det er noen som er i posisjon til å forsøke og stoppe ham. Det gjør Espen til en av håndballens beste ankomstspillere.
OG, så er det Sander Sagosenda. Hissig på kontra er han selv. I tillegg er han uhyre presis når han avleverer den lange, direktepasningen – til kant eller til skipperen i midten.
Hittil i EM har vi ikke hatt vanlig høy uttelling på dette effektive spillet, men det kommer – det er jeg sikker på, og da er Håndballgutta soleklar medaljekandidat.
Her er for øvrig mine emoji-kommentarer fra de to første kampene:
Det var flere posisjoner det var knyttet stor spenning til før dagens offentliggjøring av troppen til VM i Tyskland.
Målvakt-teamet var – som vanlig – det flest ventet spent på, men høyrekant var også spennende. Det sto mellom en nordnorsk (fra Narvik) Byåsen-spiller og en trønder i sørlandsk utlendighet (i Vipers). Malin Aune hadde ett mesterskap på sin CV. Nå får Marit Røsberg Jacobsen også det. Hun ble foretrukket – for så vidt som jeg tippet på denne bloggen for snart halvannen måned siden (se under)
To store overraskelser
Nå var dette et 50-50-tips, og ikke mye å slå seg på brystet for. Tipper også at det var ganske så jevnt mellom de to rene kantspillerne på ytre høyre.
Så når det er sagt, så har jeg ingen problemer med å innrømme at ”min” VM-tropp ser ganske annerledes ut enn fasiten. Jeg skulle gjerne ha lyst til å høre de som med hånden på hjertet vil påstå at de hadde både Emilie Christensen og Helene Gigstad Fauske i troppen. Jeg tror de to mesterskapsdebutantene kom totalt overraskende på alle – utenom Thorir-teamet.
Christensen (ex Glassverket) har gjort sine saker godt i sin nye klubb, Larvik, også i Champions League-kamper.
– Hun er robust, har godt blikk for spillet, god fysikk og er en toveisspiller, karakteriserte Thorir Hergeirsson 24-åringen.
Og om troppens yngste – også hun mesterskapsdebutant, 20-åringen Helene Fauske, sa Thorir: – Hun er definitivt en fremtidsspiller, en spillende skytter som har fått god læring i Midtjylland i Danmark.
Et mesterskapsuttak er ingen spøk. Vi jobber med en
tropp på 28 spillere. Til VM er det plass til 16, og
vi vet inderlig vel at det er 12 spillere som i dag er
veldig lei seg, sa Thorir Hergeirsson på dagens pressemøte.
Så var det målvaktene. Jeg tror de fleste tippet riktig her. Vi har tre målvakter i internasjonal toppklasse, og alle vet hvor avgjørende det er å ha spillere på øverste nivå på nettopp denne plassen.
I høst har det vært de to mest rutinerte – 37-åringen Katrine Lunde og fem år yngre Kari Aalvik Grimsbø – som har vært hakket bedre enn fjorårets fenomenale EM-målvakt, Silje Solberg.
Og så er det altså mulighet til å bytte målvakt under mesterskapet om det skulle oppstå skade eller sykdom…
Playmaker Kurtovic
Da Thorir innledet dagens pressemøte understreket han at mesterskapsuttak er en prosess som starter allerede når forrige mesterskap evalueres. Det gjøres langsiktige og kortsiktige vurderinger, man tenker samhandling, kontinuitet, men også utvikling. Og det er det siste momentet jeg er mest spent på:
Amanda Kurtovic skal brukes som playmaker.
Thorir forklarte:
– Med Amanda i denne rollen vil vi få et annerledes spill. Vi var allerede for et par år siden på vei til å teste ut dette, men av flere årsaker lot vi det ligge. Nå mangler vi Marta Tomac i rollen, og i tillegg spiller Amanda midtback i klubblaget i Bucuresti. Hun har definitivt playmakeren i seg og vil gi angrepsspillet vårt en ny dimensjon, understreket landslagstreneren og antydet at vi også forsvarsmessig kan få servert noe ”gammelt nytt”; at man vil forsøke i litt større grad enn hittil en 5-1-formasjon og da med fotkjappe og ball-intelligente kantspillere i den fremskutte rollen.
PS1!
Eliteseriens toppscorer, Linn Jørum Sulland, var av enkelte tippet inn i VM-troppen. Hun var tydeligvis ikke langt unna heller; landslagstreneren kunne fortelle at den venstrehendte skytteren er gitt rollen som hjemmeværende «super-reserve».
PS2!
Byåsen-trener Roger Kvannli hadde stor tro på at begge hans VM-aktuelle spillere ble med i troppen. Han fikk altså med Marit Røsberg Jacobsen, mens Silje Waade må se VM på TV. Silje gjorde et flott EM i fjor, i sitt første seniormesterskap. De nærmeste dagene er det liten trøst, men det er i alle fall et faktum; allerede neste år får hun en ny sjanse – EM i Frankrike.
Den ene er super-rutinert og gjør mesterskaps-come back, mens den andre får sin VM-debut i neste måned – Katrine Lunde og Marit Røsberg Jacobsen.
Innledende kamper 2.desember – NORGE – Ungarn
3. desember – NORGE – Argentina
5.desember – NORGE – Polen
7.desember – NORGE – Tsjekkia
8. desember – NORGE – Sverige
Claus Hansen er talentsjef og u-landslagstrener i Danmark. Han mener at utvikling av unge spillere i et tempo som passer spillerne og ikke trenerne, om sistnevnte er aldri så velmenende, det vil redusere frafallet fra sporten vår.
Les en spennende blog, publisert på det danske håndballforbundets nettside.
tores rusky 